Biografi
Oppvekst på Dønna
Flere av søsknene døde av tæring i ung alder, og Ole Edvart var også sykelig i barneårene. Levekårene i heimen var ofte fra hånd til munn med sild og poteter til alle måltider på ettervinteren.
Både far og mor holdt seg oppdaterte om samfunnsutviklingen og de omtales som rikt begavet. Hjemme hadde de en bibel som ble flittig brukt og de holdt to Oslo-aviser, deriblant Morgenposten, noe som ikke var vanlig den gang. Alle avisene ble grundig lest og det var høytlesning i mørke høstkvelder. Det var skole i Snekkevik ni uker i året. Om vinteren overnattet de på skolen, mens de vår og høst trasket hjem, ei mil.
Ole Edvart Pedersen ble født i Rølvåg 22. april i 1876 i ei lita torvtekt stue, på et værhardt nes ut mot havet.
Han var tredje barnet i det som skulle bli en søskenflokk på åtte.
Huset på Dønna
Snekkevik skole
Bilder: Norwegian-American Historical Association.Ole Edvart var skårunge i Lofoten allerede som 14 åring, og en fremdragende sjømann og fisker for sin alder. Etter den store stormen på Vestfjorden 25.januar i 1893 hvor han så vidt ble berget, bestemte han seg for at han ville ta utdanning og ikke bli fisker, tross tilbud om egen båt. Det var en vanskelig avgjørelse, og høvedsmannen uttrykte: «Du er ein stor tosk». Ole Edvart fortsatte som hobbyfisker livet ut.
Det store spranget
Utvandringen til Amerika var et resultat av et sterkt ønske om mer utdanning og en drøm om å bli forfatter.
Ole Edvart skrev brev til sin onkel i Amerika om hjelp til en billett rett etter hendelsen på Lofothavet i 1893. Svaret lot vente på seg, men 6. august 1896 reiste Ole Edvart fra Kristiania med dampskipet D/S Norge takket være bistand fra onkelen. Det kostet ham mye å forlate hjemmet og spesielt sin mor.
Han kom til New York og reiste videre med tog. Togturen tok tre dager og han hadde bare med seg et par brødskiver. Da han kom til Elk Point var han halvdød av sult. En hjelpsom svenske viste ham i hvilken retning han skulle gå og spanderte et smørbrød og en halv flaske kald kaffe.
De første årene arbeidet han på ulike farmer i South Dakota og slik sparte han opp penger til skolegang.
Jennie
Ole
Bilder: Norwegian-American Historical Association.
Ole som elev ved
Augustana Academy
Høsten 1898 meldte han seg opp som elev ved Augustana Academy (forberedende skole til college for immigrantungdom).
Han hadde ikke råd til å gå glipp av inntekten fra gårdsarbeidet, og begynte ikke før flere måneder etter skolestart. Tross bare 16 måneder folkeskole, lærte han fort og tok snart igjen det tapte.
Faren mente han sløste bort pengene med å gå på skole, men Ole Edvart selv skriver «det er den bedste ting jeg enda har gjort».
Han oppnådde «honors» på eksamen våren 1901 og fikk derfor holde avslutningstalen hvor han fremhevet tre ting som grunnlaget for sann dannelse: morsmålet, nasjonale særdrag og nedarvet gudstro.
Ole Edvart fikk tilbud om lån for å studere teologi, men avslo siden han var mest interessert i litteratur. Høsten 1901 startet han på St. Olaf College i Northfield, Minnesota på den «klassiske» linjen, og leste særlig mye gresk, men også latin, tysk og fransk.
De bodde i Northfield Minnesota
resten av livet.
På denne tiden ble han gift med Jennie som var andregenerasjons innvandrer, og de fikk fire barn sammen, hvorav to døde unge.
D/S Norge
Fra refusjon til suksess
Bilder: Norwegian-American Historical Association.St. Olaf college ga Rølvaag lån til et års studie i norsk språk og litteratur i Kristiania, under forutsetning av at han kom tilbake som norsklærer ved skolen. Drømmen om å bli forfatter fulgte med til Kristiania, så han gikk til Aschehoug forlag med manuskriptet til romanen «Nils og Astri».
Boken ble refusert og aldri gitt ut. Han fortsatte likevel å skrive og fikk flere bøker gitt ut på et forlag knyttet til det norskamerikanske kirkesamfunn.
De to første bøkene ble gitt ut under pseudonymet Paal Mørck.
Først i 1920 ga han ut under eget navn. Han ga også ut flere bøker brukt i sin lærergjerning, blant annet var han medutgiver av Norsk læsebok i tre bind (1919–25).
Hovedverket til Rølvaag, som regnes som det fremste innenfor norsk immigrantlitteratur, er de fire bøkene:
- «I de dage» (1924)
- «Riket grundlægges» (1925)
- «Peder Seier» (1928)
- «Den signede dag» (1931)
Ole Edvart hadde kontakt med mange av datidens fremste forfattere og intellektuelle, som C.J Hambro, Johan Bojer, Johan Falkberget og Regine Normann.
Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av innvandring og integrering.
Hans kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen Amerika var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning, og holdt foredragsturneer om forholdene for immigranter.
I 1930 ble han nominert til Nobelprisen i litteratur for bøkene om Peder Seier.
Reisen
